antibindingsorbitalen

Antibindende orbitaler er molekylære orbitaler i kvantekjemi som har lavere elektrondensitet mellom atomkjernene enn atomkjerner i ikke-bindende orbitaler. Når elektroner fyller antibindende orbitaler, reduserer de bindingen mellom atomene, noe som fører til en svakere eller ingen kjemisk binding. Dette står i kontrast til bindende molekylære orbitaler, som har økt elektrondensitet mellom atomkjernene og dermed styrker bindingen.

Formasjonen av antibindende orbitaler skjer gjennom destruktiv interferens av atomkjerneorbitaler. Når to atomorbitaler kombineres, dannes det alltid minst ett bindende og ett antibindende molekylært orbital. Det antibindende orbitalet har vanligvis en node mellom atomkjernene, noe som betyr at sannsynligheten for å finne et elektron der er null. Energien til et antibindende orbital er alltid høyere enn energien til de opprinnelige atomkjerneorbitalene.

Fylningen av antibindende orbitaler er avgjørende for å bestemme stabiliteten og egenskapene til et molekyl. Hvis et molekyl har flere elektroner i bindende orbitaler enn i antibindende orbitaler, vil det være stabilt. Hvis antallet elektroner i antibindende orbitaler er likt eller større enn i bindende orbitaler, vil molekylet enten være ustabilt eller ikke dannes i det hele tatt. For eksempel, i molekylært oksygen (O2), er det flere elektroner i bindende orbitaler enn antibindende, noe som forklarer dets stabilitet. I motsetning danner ikke to hydrogenatomer (H2) en stabil binding hvis bare antibindende orbitaler fylles.