Sikkerhetskonfigurasjon

Sikkerhetskonfigurasjon er prosessen med å sette opp og vedlikeholde IT-systemer og programvare på en måte som begrenser risiko og beskytter konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Den innebærer å bruke sikre standardinnstillinger, låse ned unødvendige funksjoner, og implementere policyer som styrer tilgang, datakryptering og logging.

Hovedprinsipper inkluderer prinsippet om minste privilegium, lagvis forsvar (defense in depth), og default deny-tilnæringer. Det innebærer å etablere konfigurasjonsbaser, føre endrings- og konfigurasjonsstyring, samt regelmessig verifisere at konfigurasjoner følger kravene gjennom revisjon og samsvar.

Omfanget omfatter operativsystemer, applikasjoner, nettverksenheter, skytjenester, databaser, containere og IoT-enheter. Eksempler er Windows-baseline, Linux-hardening (deaktivere unødvendige tjenester, sikre SSH), og nettverksutstyr med adgangskontrollister og streng administrasjonskontroll.

Praksis inkluderer å kartlegge eierskap og inventar, etablere og distribuere sikre baseline-konfigurasjoner, implementere patch- og konfigurasjonsstyring, samt bruke verktøy for sårbarhetsskanning og drift av konfigurasjonsinfrastruktur (f.eks. Ansible, Puppet, Chef). Overvåkning og avviksregistrering bidrar til å oppdage og korrigere avvik.

Styrende standarder og rammeverk som CIS Benchmarks, NIST SP 800-53 og ISO/IEC 27001 gir konkrete retningslinjer for sikkerhetskonfigurasjon og ledelsesprinsipper. Overholdelse krever dokumentasjon, periodiske revisjoner og godkjenning av endringer. Reguleringer og databeskyttelse spiller også en rolle i kravet til konfigurasjonsstyring.

Fordeler inkluderer redusert angrepsflate, forbedret evne til å oppdage avvik, og bedre samsvar med regler. Vanlige utfordringer er konfigurasjonsdrift, privilegieutvidelse og feilkonfigurasjoner ved skift. Effektiv sikkerhetskonfigurasjon krever automatisering, versjonskontroll, og regelmessig gjennomgang.