standardiseringsorgan

Et standardiseringsorgan er en organisasjon som utvikler, vedlikeholder og formidler standarder innen et gitt fagområde. Standarder fastsetter krav til ytelse, grensesnitt, sikkerhet eller kvalitet, og brukes for å sikre kompatibilitet og like forhold på tvers av produkter, prosesser og tjenester. Organisasjonen kan være offentlig eller privat og arbeider vanligvis på nasjonalt, regionalt eller internasjonalt nivå.

Arbeidsprosessen er ofte åpen og konsensusbasert. Komiteer og arbeidsgrupper med representanter fra industri, myndigheter, forbrukere og akademia utformer og vurderer standardutkast, innhenter innspill i offentlige høringer og stemmer over vedtak. Når en standard er vedtatt publiseres den som referanse. Organisasjonen kan også forvalte konformitetsvurdering, sertifisering og veiledningspublikasjoner, og følger opp oppdateringer av standarder over tid.

Eksempler på internasjonale standardiseringsorganer er ISO og IEC, som ofte utgir felles ISO/IEC-standarder. Regionale organer inkluderer CEN, CENELEC og ETSI. Nasjonale standardiseringsorganer finnes i mange land, som Norsk Standard (NS) i Norge, DIN i Tyskland og BSI i Storbritannia.

Betydning: standardiseringsorganer legger til rette for interoperabilitet, konkurranse og forbrukersikkerhet ved å gi klare krav. Standarder kan være frivillige eller juridisk bindende når de refereres i lovgivning eller offentlige anskaffelser, og de brukes også for å støtte internasjonal handel.

Utfordringer og kritikk inkluderer kostnader ved utvikling og tilgang til standarder, risiko for innflytelsesdominans eller treghet i prosesser, og fare for fragmentering dersom koordineringen mellom nivåer og regioner mangler.