rotasjonsordninger

Rotasjonsordninger er organisatoriske modeller for arbeidstid der ansatte roterer mellom ulike skift og/eller oppgaver over en bestemt periode. De brukes for å sikre bemanning i hele døgnet eller ved behov for varierende kompetanse, samtidig som man etterstreber en jevn fordeling av arbeidsbelastning og hvile.

Formålet med rotasjonsordninger er å oppnå kontinuitet, fleksibilitet og kompetanseutvikling, samtidig som arbeidstakere får tilstrekkelig hvile og helsebeskyttelse. Ordningene bør være forutsigbare og rettferdige, og tilpasses både gjeldende lovgivning, avtaleverk og lokale behov.

De mest utbredte modellene inkluderer syklisk turnus, hvor en gjeldende skift- eller oppgavecyklus gjentas over tid; døgn- eller langvaktturnus, der ansatte roterer mellom dag-, kveld- og nattperioder i en kontinuerlig rytme; og blokkturnus, med faste skiftblokker som gjentas i bestemte perioder. Det kan også finnes kombinasjoner som tilpasses avdeling og produksjon.

Fordeler ved rotasjonsordninger inkluderer bedre bemanning og dekning av kritiske perioder, bredere kompetanse hos medarbeidere og mulighet for rettferdig fordeling av arbeidsbelastning og helligdager. Ulemper kan være økt risiko for søvnforstyrrelser og tretthet, utfordringer med overleveringer og kontinuitet, samt behov for systematisk planlegging og oppfølging.

Implementeringen krever samarbeid mellom ledelse, tillitsvalgte og ansatte, kartlegging av behov, testing og evaluering av ordningen, samt opplæring i planleggingsverktøy og kommunikasjonsrutiner. Planleggingen må være i tråd med arbeidstidsloven, regler om nattarbeid og hvile, og eventuelle tariffavtaler. Rotasjonsordninger brukes særlig i helsesektor, industri og offentlig sektor.