particularismen

Particularismen, eller moralsk partikularisme, er en posisjon i normativ etikk som hevder at vurderingen av hva som er riktig i en gitt situasjon ikke kan avledes entydig fra generelle prinsipper. I stedet avhenger det moralske utfallet av sakens særegne trekk, konteksten og forholdet mellom de involverte samt intensjoner og konsekvenser i den konkrete saken.

Hovedideen er at prinsipper kan være nyttige verktøy, men de gir ikke universelle regler som gjelder i alle situasjoner. Moral dømming krever derfor oppmerksomhet til relevante detaljer i hver enkelt sak og en vurdering av hvilke grunner som teller i konteksten.

Particularismen forbindes særlig med den britiske filosofen Jonathan Dancy, som hevder at moralske grunner ofte ikke lar seg generalisere til universelle regler, men varierer med situasjonen. Sentrale begreper inkluderer at moralske grunner kan være lokalt kontekstuelle og avhenge av spesifikke forhold mellom personer.

Partikularismen står i motsetning til prinsippbaserte teorier som deontologi og utilitarisme, som prøver å begrunne riktigheten av handlinger gjennom universelle regler eller konsekvensberegninger. Partikularismen fokuserer i stedet på hvordan konkrete forhold påvirker hva som teller som relevant moral.

Kritikker peker på risiko for inkonsekvens og mindre forutsigbarhet i etiske vurderinger. Forsvarerne hevder at universelle prinsipper ofte er underbestemte og at kontekst er nødvendig for å avgjøre hva som er riktig.

I praksis har partikularistisk tenkning påvirket casuistiske tilnærminger i jus og medisin, hvor case-basert resonnering og situasjonsfaktorer står sentralt i beslutningsprosesser.