mellomlagringsmetoder

Mellomlagringsmetoder betegner teknikker for å lagre kopier av data mellom sluttbruker eller applikasjoner og det primære lagringsmediet. Formålet er å redusere ventetid og nettverkstrafikk ved å levere data fra et raskere eller nærmere tilgjengelig mellomlagringsnivå. Slike metoder brukes innenfor datamaskinarkitektur, programvareapplikasjoner og nettverk.

I datamaskinens prosessormodell finnes mellomlagring i CPU-kerner (L1-, L2- og L3-cache) og i minnebaserte mellomlagre som Redis eller Memcached i applikasjoner. I nettverket og på nettsider brukes cache i nettlesere, proxyer og innholdsleverandører som CDN-er for å levere statisk innhold raskere.

Vanlige styringsmekanismer inkluderer utløpstid TTL og ulike eviksjonsalgoritmer som LRU (least recently used), LFU (least frequently used) og FIFO. Skrivemekanismer som write-through og write-back bestemmer hvordan oppdateringer til primærlagringen håndteres når data ligger i mellomlagring.

Fordeler: lavere ventetid, mindre belastning på databaser eller opprinnelig lagring, reduserte nettverkskostnader. Risikoer: data kan bli foreldet eller inkonsistente, cache-thrashing og kompleksitet i opprettholdelse av konsistens i distribuerte miljøer.

Ved implementering bør man tilpasse størrelse og levetid for innholdet, definere invalidasjonsregler, velge passende eviksjon og overvåkning, og vurdere sikkerhet og personvern hvis mellomlagringen håndterer konfidensiell informasjon.