fortellerteknikker

Fortellerteknikker refererer til de metodene forfattere og historiefortellere bruker for å formidle en fortelling. Gjennom fortellerstemme, synsvinkel, tidsbruk og språk skapes perspektiv, innlevelse og struktur.

Fortellerstemme og synsvinkel: Valg av jeg-person eller tredjeperson påvirker hva leseren får vite og hvordan det blir oppfattet. En allvitende forteller kan kjenne alle karakterers tanker, mens en begrenset synsvinkel følger en eller få karakterer og gir innsneket tilgang til deres indre perspektiver.

Tidsbruk og narrativ struktur: Kronologisk framstilling følger hendelsene i rekkefølge, mens tilbakeblikk (analepsis) og frampek (prolepsis) gir innsikt i fortid og framtid. Tempo og varighet kan justeres slik at handlingen trekkes ut eller effektiviseres, og strukturelle valg påvirker spenningskurven og leserens forståelse av tema.

Språk og stil: Beskrivelser, dialog og indre monolog brukes for å avsløre personlighet og stemning. Valg av språk, metaforer og symbolikk gir betydning utover det som skjer på overflaten og former leserens opplevelse av verden i teksten.

Karakterisering og tema: Fortellerteknikker brukes til å presentere karakterer og sentrale temaer. Direkte karakterisering (fortellerens beskrivelser) eller indirekte karakterisering (gjennom handling, tale og reaksjoner) former leserens oppfatning av personer og konflikter.

Betydning og anvendelse: Fortellerteknikker er sentrale i skjønnlitteratur, men også i film, TV og teater, der fortellerstemme og narrativ struktur kan tilpasses med visuelle og auditive virkemidler. Analysen av fortellerteknikker gir innsikt i hvordan mening skapes i en fortelling.