autentiseringsfaktorer

Autentiseringsfaktorer er elementer som brukes for å verifisere en brukers identitet i et datasystem. Vanligvis deles faktorene inn i tre kategorier: noe brukeren vet (passord, PIN), noe brukeren har (enkeltkoder fra en autentiseringsapp, en sikkerhetsnøkkel eller et kort) og noe brukeren er (biometri som fingeravtrykk eller ansiktsgjenkjenning). I tillegg brukes ofte atferd (hvordan man oppfører seg ved bruk av tastatur eller mus) og plassering som tilleggskomponenter.

Flere systemer bruker multifaktorautentisering (MFA), som krever minst to uavhengige faktorer for tilgang. ToFaktorautentisering (2FA) er den vanligste formen for MFA og kombinerer ofte noe man vet og noe man har. MFA reduserer risikoen ved lekkede passord fordi den andre faktoren fortsatt må til for innlogging.

Praktiske eksempler: noe man vet — passord; noe man har — tidsbaserte engangskoder fra en autentiseringsapp, OTP-tokens eller sikkerhetsnøkler (for eksempel FIDO2/WebAuthn); noe man er — biometrisk data som fingeravtrykk eller ansiktsgjenkjenning. Moderne løsninger kombinerer flere faktorer for å oppnå sterkere sikkerhet.

Teknologier som FIDO2 og WebAuthn muliggjør passordløse og phishing-resistente autentiseringsstrømmer, ofte ved bruk av hardware-nøkler eller biometrisk bekreftelse. Sikkerhetsnøkler og moderne biometrikk blir stadig vanlig i nettjenester, operativsystemer og bedriftsmiljø.

Fordeler inkluderer bedre sikkerhet enn passord alene og redusert risiko for phishing. Utfordringer inkluderer brukervennlighet, tilrettelegging for alle brukere, kostnader og personvern knyttet til biometriske data som ofte lagres sikkert lokalt eller i skyen.

Standarder og retningslinjer inkluderer FIDO Alliance og WebAuthn; mange sektorer følger også NIST-anbefalinger for autentisering.