akkordprogresjon

Akkordprogresjon er en sekvens av akkorder som gir den harmoniske strukturen i et musikkverk. Den beskriver hvordan akkordene beveger seg mellom hverandre over tid og skaper forventning og løsning mot tonika. I tonalt basert musikk følger progresjonen ofte funksjonelle forhold mellom akkorder: tonika (I), subdominant (IV) og dominant (V).

Funksjonell harmoni bygger på at akkorder har roller. Tonika gir stabilitet, subdominant forbereder dominasjon, og dominant skaper spenning som løses i tonika. Diatoniske progresjoner forekommer ofte som I–IV–V–I, eller I–vi–IV–V, og i jazz er II–V–I vanlig. Kvintsirkelen gir naturlige veier mellom akkorder som ligger i nær konsonans og fungerer som veiviser når man beveger seg mellom funksjonelle områder.

Eksempler på vanlige progresjoner i stor C-dur: C–F–G–C (I–IV–V–I). I–vi–IV–V i C-dur blir da C–Am–F–G. Jazz-tilnærmingen II–V–I kan være Dm–G–C i C-dur. Slike sekvenser brukes både i strofebaserte tradisjoner og i improvisert spill.

Kadensebegreper inkluderer: perfekt autentisk kadens (V–I) med tydelig avslutning i tonika; ufullstendig autentisk kadens (V–I) der tonika ikke står i toppstemmen; plagal kadens (IV–I); og halvkadens (avslutning på V).

Historisk har akkordprogresjoner vært grunnleggende for vestlig musikk fra barokken og videre utvikling i klassisk, romantisk og moderne populærmusikk. Progresjonene gir effektive verktøy for uttrykk, form og identitet i forskjellige sjangre.