Forklaringsrammer

Forklaringsrammer er kontekstuelle og konseptuelle strukturer som forskere bruker for å forklare fenomener ved å angi hvilke faktorer som antas å være årsaker, hvilke mekanismer som kobler årsaker til utfall, og i hvilken kontekst forklaringen gjelder. De fungerer som analytiske verktøy som avgrenser hva som anses relevant, hvordan data tolkes og hvordan resultater kan sammenlignes på tvers av tilfeller.

Opprinnelse og bruk av begrepet ligger i en kombinasjon av framing-teori og forklaringsmodeller i samfunnsvitenskapene. Forklaringsrammer brukes bredt i sosiologi, statsvitenskap, medie- og kommunikasjonsstudier, samt i politisk analyse, for å forstå hvordan hendelser, beslutninger eller sosialt fenomen blir meningsdannet og begrunnet.

Typiske komponenter inkluderer identifikasjon av årsaksforhold, virkningsmekanismer, ulike nivåer (mikro- og makro), tidsrammer og normative eller politiske implikasjoner. Rammeverk kan preges av mekanistiske forklaringer (hvordan noe skjer), funksjonelle eller teleologiske forklaringer (hensikt eller formål), eller strukturelle forklaringer (organisatoriske og institusjonelle forhold). Valg av ramme kan også trekke på økonomiske, kulturelle, politiske eller institusjonelle perspektiver.

Anvendelser og eksempler: I medieanalyse kan en forklaringsramme legges rundt økonomisk rasjonalitet for å forklare politiske beslutninger; i epidemiologi brukes rammer for å forklare sykdomsutbredelse; i sosiologi for å forklare ulikhet gjennom strukturelle forhold. Rammeverket fungerer som et analytisk verktøy og ikke som en ferdig bekreftet faktauavhengig påstand.

Kritikk og begrensninger: Forklaringsrammer kan begrense forskning ved å låse den til et sett antakelser, og de kan bidra til bekreftelsesbias dersom de ikke er eksplisitt og testbare. God praksis er å gjøre rammevalgene transparente og åpne for multiple rammer.