Fargeløshet

Fargeløshet er egenskapen til stoffer som manglar farge og som i synleg lys ikkje tek opp eller stel lite lys, slik at dei framstår som klare og gjennomsiktige.

Årsaken ligg i at farge oppstår når visse elektronovergangar i eit molekyl absorberer bestemte bølgelengder av synleg lys. Om eit stoff ikkje har slike overgangar i synlig spektrum, eller om mengda som absorberer lys er svært liten, blir stoffet oppfatta som fargeløst. Også konsentrasjon og lengda lyset må gå gjennom påverkar kor synleg fargen blir: tynne lag eller låge konsentrasjonar gjer ofte at den tilsette fargen blir umerke.

Døme på fargeløse stoff og situasjonar: Rent vatn, oksygen og nitrogen er vanlegvis fargelause ved romtemperatur og normalt trykk. Karbondioksid er også fargeløst i vanlege forhold. Mange organiske løysingar, som heksan, er fargelause. Nokre mineral og saltløysingar kan òg vere fargelause, spesielt når dei er rene og i bestemte forhold.

I vitenskaplege samanhengar vert fargeløsheit målt ved spektralanalyse av synleg lys. Spektrofotometri og Beer-Lambert-lova blir brukte til å relatere kor mykje lys som blir teken opp til konsentrasjon og veglengde i prøva. Fargeløysingar kan vere uhensiktsmessige i visse oppgåver, og av og til blir urenheiter eller strukturelle forhold utnamna for å skape ønskte fargar.